Follo landbruksskole var i virksomhet fra 1922 til 1961, i 39 år. Den ble opprettet av landbrukskandidat Wilhelm Dietrichson. Han varda generalsekretær i Norges Bondelag, men bestyrte skolen og underviste der ved siden av sitt arbeid i Bondelaget inntil han døde i 1949.
Bakgrunnen for opprettelsen av skolen
I begynnelsen av 1920-årene, da Follo landbruksskole ble opprettet, var det en økonomisk nedgangstid i vårt land, og det gjorde seg også gjeldene i landbruket. Etter den første verdenskrig sank prisene på landbruksprodukter, og mange bønder hadde pådratt seg betydelige gjeldsbyrder.
Søkningen til landbruksskolene gikk sterkt opp elter at krigen var slutt i 1918, fra rundt 1000 årlig for hele landet i de siste krigsår til 1700- 1800 i 1919-23. Deretter gikk søkningen ned og var nede i 1300-1400 i slutten av 20-årene. I 10-året 1910-I920 var det en sterk økning i antall landbruksskoler i landet, fra 21 til 38, den sterkeste økning vi har hatt.
Økningen fortsatte også ut i neste 10-års periode, og i 1925 var det 35 landbruks- og 6 småbruksskoler i virksomhet (Christensen, 1946). Likevel svarte ikke denne utbygningen til den sterke økning i søkningen til skolene. Mens 80-90% av søkerne fikk plass i krigsårene, sank denne opptaksprosent til 55-70% i de første etterkrigsår.
Da Follo landbruksskole kom i gang i 1922, var det derfor et behov for større kapasitet i landbruksundervisningen. Ved siden av dette hadde nok Dietrichson også vektige personlige motiver for å opprette en egen skole. Han har i skrift og tale gitt uttrykk for at han så det som en oppgave å kunne delta i formidling av kunnskap og holdninger til landsungdom. Hans omgang og vennskap med direktør Hirsch og folkehøgskolestyrer Eskeland betydde nok også mye for tanken og planene om en egen landbruksskole.
Gårdbruker Th. Sverdrup, som i flere år var formann i skolens styre, skrev i 1949 dette om motivet for opprettelsen:
«Wilhelm Dietrichson startet Follo landbruksskole i 1922. Han hadde alt lenge hatt et sterkt ønske om å komme i nær kontakt med ung dommen, som han var glad i, og som han hadde så meget han ville ha sagt.»
Skolens tilblivelse
Om skolens tilblivelse skriver Dietrichson i den første beretning fra skolen:
“Ved Ski st. deler jernbanen fra Kristiania sig i en østre og en vestre linje. Banen går her gjennom sterke jordbruksbygder og dessuten fører gode veier fra forskjellige kanter til Ski st. Derved blir Ski et knutepunkt hvortil man med letthet kan komme. Ved stasjonen opførtes i 1921 “Samfundsbygningen“ med plass for både middelskole og fortsettelsesskole og med litt god vilje også rom for en tredje skole. Beliggenheten bare nogen få km fra Landbrukshøyskolen og ikke langt fra Kristiania samt med dyktige menn boende i bygden gjorde det lett å skaffe lærerkrefter.
For elever utenfor distriktet er det dessuten ikke vanskelig å få losji, da der omkring stasjonen bor et par tusen mennesker. I “Ski-byen“ er det dessuten hoteller og spisesteder.
Disse forhold til sammen var det som drev mig til vinteren 1921- 1922 å legge frem for konsulenten for landbruksskolene, hr. Nesheim, planen foren landbruksskole. I det det henvises til denne skal her kun nevnes at skolen er en vinterlandbruksskoJe. I et distrikt som dette med så mange dyktige gårdbrukere fant jeg det hensiktsmessig å overlate den praktiske oplæringen til disse og la landbruksskolen skaffe den nødvendige teoretiske kunnskap”.
Skolen tok derfor sikte på teoretisk undervisning i vinterhalvåret. Den var en såkalt vinterlandbruksskole. Foruten kurs for utdanning av agronomer var det med i planen å sette i gang kortere kurs etter behov.
Lokaler og utstyr
I de tre første årene foregikk undervisningen i leide lokaler i den nyoppførte Samfundsbygning og i Menighetshuset ved Ski stasjon. Helt problemfritt var ikke dette samarbeid, som en nok kan forstå når så forskjellige skoletyper skulle dele lokaler. Helt fra starten av forelå det imidlertid planer om egne lokaler for landbruksskolen. I november 1925 kunne den nye skolebygning tas i bruk for det fjerde agronomkull. Det var kort byggetid, men så var da også bygget enkelt til skolehus å være. Det ville nok ikke blitt godtatt etter vår tids krav til komfort og standard, men i den tid det ble bygd, viste det seg å være tjenlig til sitt formål.
Det var en 1 1/2 etasjes trebygning. I første etasje rommet den en skolesal på 10X 10 m, en gang og et lite lærerværelse. I annen etasje et mindre undervisningsrom og plass for rekvisita. Bak bygningen et uthus med do, vedskjul og spilltau for to hester. Bildet viser Wilhelm Dietrichson.
Undervisningen i agronomkurset foregikk i salen i første etasje. Den var beregnet til 36 elever (6X6), men enkelte år med stor søknad ble det funnet plass til -inntil 42 (6X7). Utstyret var meget spartansk. Hver elev disponerte et lite bord og en pinnestol. Rommet ble oppvarmet med en stor vedovn, etter hvert også kombinert med elektriske varmeovner. Peisen var samlingspunktet på elevforeningens møter og andre sammenkomster.
Skolen hadde ikke internat. De fleste elever ble skaffet losji i Ski tettsted eller på de nærmeste gårder. Noen elever kunne også bo hjemme. Det heter om dette i skolens plan:
«Vi lever i tider da der skal og må spares. Skolen her kan bli meget billig for de elever som kan bo hjemme. Ski er et knutepunkt til hvilket man kan komme med jernbanen fra tre kanter. Til og fra Ski st. kommer og går togene før og etter skoletid.
Skoletiden legges mellom togtidene. For å lette de togreisende og skaffe dem tid til hjemmearbeidet holder vi 7 skoletimer i 5 dager istedenfor å holde skole 6 dager a 6 timer. Når en stor del av befolkningen omkring Sk ist. kan ha sitt erhverv i Oslo og hver dag reise 3/4 time til og fra sitt arbeide tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen, skulle det kunne gå an for ungdommer å reise fem dager i uken en lignende strekning fra Ski.
Ved månedsbillett blir reisen billig. Anledningen skal benyttes til å undestreke dette. For ungdommer som ikke bor for langt fra stasjon inntil en times togreise fra Ski, er der her en sjelden anledning til å skaffe sig agronomisk utdannelse på en meget billig måte.
Elever som ikke kan bo hjemme, blir på betryggende måte innlosjert i gode hjem. Også disse kan - om de vil - innrette sig billig. To slår sig sammen og leier oppvarmet, opplyst og renholdt værelse med kaffe (kun kaffe uten smørbrød) om morgenen for ca. 20 kr. måneden. Smørbrød med pålegg kjøper de eller provianterer hjemmefra. Middag spiser de på spisesteder ved Ski eller hvor de bor for 1 krone. Losjier med full kost kan også skaffes. Disse blir jo noget dyrere. Skolen anviser losji. Man anmodes om å meddele, hvordan man ønsker å ha det. Her er anledning til å innrette sig efter ønske, fra den mest spartanske og billige levemåte til den mere kostbare innlosjering.»
Økonomi
I Dietrichsons etterlatte papirer finnes ikke opplysninger om hva skolebygget kostet, og hvordan midlene ble skaffet til veie. Det er heller ikke funnet poster for et slikt formål på statens eller Akershus fylkes budsjetter for det aktuelle tidsrom. Private midler har nok vært en vesentlig finansieringskilde.
Til driften av skolen ble det gitt årlige bevilgninger fra stat, fylke og kommuner i Follo. Som vanlig for landbruksskolene var betingelsen for statsbevilgning at en fjerdedel av den årlige driftskostnad ble skaffet til veie ved lokale tilskudd, i dette tilfelle Akershus fylke og kommunene i Follo.
Bestyrere og lærere
Under hele skolens virketid var det en tilsynskomite på tre medlem mer, oppnevnt av stat, fylke og de bevilgende kommuner. Ved skriftlig og muntlig eksamen i agronom- og røkterkurset var det alltid med en oppnevnt sensor.
Landbrukskandidat Wilhelm Dietrichson (1880-1949) var bestyrer og lærer ved skolen fra den ble opprettet til han døde 5.august 1949. Han underviste særlig i plantekulturjordkultur, husdyrlære, driftslære og landbrukshistorie. Vanlig timetall var 200-250 timer pr. år, men i de mest aktive år kunne undervisningen komme opp i 400 timer. Kjent og skattet var han for sine “frie foredrag" og for sine taler i elevforeningen og ved avslutningen av skolens kurser.
Selv med en omfattende fagkrets og stor arbeidsinnsats kunne ikke bestyreren og en, eller i noen år to faste lærere overkomme undervisningen i de kurser som ble tilbudt ved Follo landbruksskole. En relativt stor del av undervisningen ble derfor utført av timelærere. Med skolens beliggenhet nær Norges landbrukshøgskole, og god forbindelse med Oslo, var det da også god tilgang på timelærere.
Nevnes må også at fru Anna Dietrichson var en uvurderlig hjelp og støtte for sin mann i de mange små og store oppgaver som måtte takles i forbindelse med driften av skolen. Hun bidro sterkt til den trivsel og gode tone som var der på tross av de spartanske forhold. Utallige er de kaffekopper, småbrød og middager hun skaffet til veie for lærere, sensorer og foredragsholdere, uten kostnad for dem. Et stort lyspunkt i elevenes daglige tilværelse var da fru Dietrichson i all slags vær, sammen med et par hjelpere, kom opp til skolen fra Finstad i det store frikvarteret med kaffe til nistematen. Kopper til alle, sukker og fløte, ble anrettet på egne bord i skolesalen og kanner fylt fra den store kaffekjelen som varmet seg på ovnen i lærerværelset. Elevene satte stor pris på denne service som de gjerne betalte noen ører for.
Kurs og elever ved skolen
Det var størst aktivitet ved skolen i årene før krigen. Foruten agronomkurset ble det da også gjennomført kortere kurser som røkterkurs, smånæringskurs, omsetningskurs, regnskapskurs og korte foredragskurs for gårdbrukere og hagebrukere. Det var tydelig behov foret slikt variert kurstilbud. Søknaden var god, og skolens kapasitet ble utnyttet til det ytterste.
Agronomkurset (A-kurset) var skolens hovedkurs. Det tok til i begynnelsen av oktober hvert år, ble avsluttet i slutten av april og omfattet i alt 800-1000 undervisningstimer. Som navnet sier, førte kurset fram til agronomkompetanse.
For å bli opptatt til agronomkurset var det krav om minst ett års øvelse i praktisk jordbruksarbeid. Det var ikke krav om teoretisk utdannelse utenom folkeskolen, men de fleste søkerne hadde gjennomgått en fortsettelsesskole, ungdomsskole, fylkesskole eller lignende. Den teoretiske utrdannelse ble stadig bedre gjennom den tid skolen virket, men det var få som hadde middelskole/realskole eller artium. Som grunnlag for de anvendte fag ble det derfor gitt den nødvendige undervisning i grunnfag som botanikk, fysikk, kjemi og zoologi. Det ble også gitt noe undervisning i almendannende fag som regning, norsk, landbrukshistorie og samfunnslære. De anvendte fag var naturlig nok tilgodesett med det største timetall. Blant disse var jordbunnslære med geologi, kulturteknikk, plantekulturfag, husdyrbruk med anatomi og fysiolog, landbruksregnskap, fjøskontroll, hagebruk og skogbruk. Bildet viser elever i et frikvarter i mars 1933. Foto Inger Dietrichson.
Kurset ble avsluttet med skriftlig og muntlige eksamener i de viktigste fag, men prøvene gjennom året telte også med for de endelige karakterer som ble angitt på vitnesbyrdet.
Fonstid en rekke andre kurser for å imøtekomme aktuelle behov. De var av ulikt omfang og varighet, og tilbudene varierte fra tid til tid etter behovet og skolens kapasitet.
Regnskapskurset var ett av disse kurs. Det tok sikte på å gi den nødvendige kunnskap og øvelse i føring av et vanlig gårdsregnskap. Kurset ble holdt på etterjulsvinteren hvert år fra 1922 til 1938, og i 1946 og 1948. Hvert kurs omfattet ca. 30 undervisningstimer fordelt på 4-10 dager. Det vesentlige av undervisningen i dette kurs ble gitt av Tufte, men Dietrichson hadde også noen timer.
Av andre kurs kan nevnes foredragskurset, småbrukerkurset, røkterkurset, omsetningskurset.
Skolens årlige høytidsdag
Når agronomkurset var avsluttet med eksamen i april måned, ble dette alltid markert ved en spesiell tilstelning. Det var en høytidsdag på skolen med utdeling av testamonier ved tilsynskomiteens formann, tale av bestyreren og avslutningsmiddag.
Etter at skolebygningen var satt opp og fram til 1939 ble middagen alltid holdt i skolesalen. Det var litt av et arrangement å få delte til for 80-90 personer i et lokale uten kjøkken eller særlig anretningsmuligheter. Det var fru Dietrichson som stod for dette, og takkel være hennes dyktige forberedelser, organisasjon og ledelse av det hele ble det gjennomført til alles tilfredshet. Menyen var alltid oksestek med grønnsaker, bløtkake til dessert, kaffe og kringle. I kjøkkenet på Søndre Finstad var det på slike dager stor aktivitet. Her skulle all mat gjøres i stand, og dekketøy og varm mat transporteres fra Finstad og de 150 m opp til skolen. Alle gårdens folk var mobilisert til dette, og det var også tilkalt hjelpere utenfra.
Fra tidligere elever ved Follo landbruksskole er det gitt uttrykk for at de minnes denne avslutningshøvtidlighet med glede. Ikke minst har Dietrichsons avslutningstaler festet seg i minnet.
Elevforeningen
Ved Follo landbruksskole hadde elevene i agronomkurset i alle år sin egen forening. Den ble ledet av et styre på tre medlemmer, valgt av elevene ved begynnelsen av kurset. På første møte i januar ble det igjen valgt nytt styre som fungerte til kursets slutt. Det valgte styre var også elevenes tillitsmenn overfor skolen, og fungerte derfor som elevråd.
Elevforeningen arrangerte kveldsmøter på skolen (fra 5-6 til 10-12 i året), fester, teaterbesøk i Oslo, skirenn m.m. Noen av møtene ble holdt sammen med landbrukslaget, bondekvinnelaget, bondeungdomslaget eller elever fra Ski Høyere Almenskole.
Møtene ble ordnet slik at elevene var alene fra kl. 16.30 til 19.00. Da ble den håndskrevne avis lest opp, det var foredrag av en av elevene om et omforent emne, diskusjon og behandling av interne saker. Klokken 19.00 kom lærerne sammen med den foredragsholder som var engasjert for kvelden. Enkelte kvelder kunne det være film eller lysbilder i stedet for foredrag, eller samling rundt peisen med fortellinger og opplesning. Sang hørte alltid med til møteprogrammet, og da ble “Bjella” tatt fram. Det var en liten “Sangbok for landbrukets fagskoler og ungdomsskolene” som Dietrichson hadde utgitt.
Skolens bestyrer og lærere deltok også med foredrag, opplesning og vising av film og lysbilder.
Elevforeningens avis
For hvert møte i elevforeningen ble det valgt en redaktør som var ansvarlig for et nytt nummer av den håndskrevne avis til neste møte i elevforeningen. Avisen ble først kalt “Skisværta”, men ble senere om døpt til “Agronomen”. Her skrev redaktøren, og elevene ellers, om saker og begivenheter som interesserte dem.
Gjennom elevforeningens avis har elevene selv gitt et bilde av elevflokkene på skolen, deres forutsetninger, interesser og ønsker. De emner som ble tatt opp, og stillingen til dem, gjenspeiler den økonomiske og sosiale utviklingen i den tiden skolen virket. Skrivemåten og evnen til å uttrykke seg bærer også preg av den utdannelse de hadde ervervet seg. I de første årene av skolens historie hadde de fleste elever en svak utdannelse. Utviklingen i det almene skoleverket og landsungdommens større muligheter for videregående utdannelse gav landbruksskoleelevene en stadig bedre utdannelse. Dette er også med på å prege utviklingen i elevforeningens avis.
Se mer: Follominne 1983 Follo landbruksskole, 1922-1961 av Harald Hvidsten.